Da Oscar Westerlin forrige uke begynte å lese bøker, så var ikke min reaksjon «Hæ? Skal han begynne å mene noe om bøker også nå? Det er det bare Hans Olav Brenner og Leseklubben som har lov til».

Sophie Elise leser også, og da hun startet bokpodkast og intervjuet Maja Lunde, ble pocketutgaven utsolgt på få dager, og forlaget måtte bestille nytt opplag.

Takk, Oscar Westerlin, for at det kanskje er du som får unge gutter til å lese «Fluenes Herre». Eller Sophie Elise. Kanskje det var deg vi trengte for at norske foreldre virkelig skulle sperre opp øynene for hva skjermen gjør med barna deres.

I akademia derimot, der råder fortsatt «dette har ikke du rett til å uttale deg om»-prinsippet.

Etter å ha deltatt i «Debatten» på NRK i forrige uke (hva slags debatt det egentlig ble, er en egen debatt i seg selv), så reduserte akademia meg til en som «føler» i en kronikk i Aftenposten denne uken.

«Skal følelser eller fagkunnskap styre norsk skole?» var overskriften.

Ikke bare meg, en hel rekke kvinner var nevnt. Skuespiller Ane Dahl Torp, Maja Lunde og Jenny Skavlan – stemmer brukt mot sosiale medier og skjerm, eller for håndarbeid og praktiske fag i skolen.

Det er ikke noe nytt at vi kvinner reduseres til følelser. Det er et velkjent antifeministisk grep, men jeg skal slutte å være så hysterisk.

Ærede dosenter, amanuensiser og professor humlesnurrer.

Jeg innrømmer det. Jeg føler masse. Mine tre barn i skolen, i tillegg til forskning, tall og artikler som jeg har slukt de siste ti årene, vekker en hel rekke følelser i meg.

Stolthet, da min eldste datter begynte på skolen. Men også uro over det totale fraværet av skolebøker, som i stedet var erstattet av en iPad.

Undring over at de på krøkkete vis skulle lære seg å skrive med fingeren rett på skjermen. Teknologifiendtlig? Jeg? Egentlig ikke. Skeptisk? Ja, men også åpen for fremskritt hvis forskningen og resultatene underbygger valget.

Den fantes ikke. Det skjebnesvangre valget om å innføre iPad i norsk skole ble tatt i en ren skjær teknologi-eufori, ikke med forskning og akademia i ryggen.

Med jevne mellomrom søker jeg opp et av mine favorittklipp på YouTube. Den berømte Windows 95-lanseringen hvor Steve Ballmer og Bill Gates danser nærmest spastisk og jublende på scenen. Akkurat sånn ser jeg det for meg, bare med norske politikere.

I 2019 gikk Høyre i Bærum til valg på «iPad til kidsa». Steve Jobs, skaperen av verdens mest berømte nettbrett, ga aldri iPad til sine kids.

Så bjellesauer har norske politikere vært, at vi til og med fikk egne Apple-skoler. Det er like skrudd som hvis den nye sårt tiltrengte skolen på Ensjø i Oslo skulle hete McDonalds.

I 2023 skrev regjeringen på egne nettsider at «flere studier viser at elever husker mindre og leser lengre tekster dårligere på skjerm sammenlignet med papir».

Den oppvåkningen hjelper lite for barna som gikk (og fortsatt går) på skolen med iPad som eneste læringsmiddel.

Beveget var det jeg ble da ordføreren i Brønnøysund, Siv Aglen, ba om ordet etter et skjermforedrag av Maja Lunde.

Modig tok hun mikrofonen og sa: «Det var jeg som gjorde det. Det var jeg som innførte iPad i skolen i vår kommune». Tårene rant mens hun sa at «Er det en beslutning jeg angrer på, så er det den».

Jeg blir rasende av at ingen andre norske politikere har mot nok til å gjøre det samme.

Eller at de kaller det satsing når de kommer med tilskudd som dekker en halv lærebok pr. elev i grunnskolen, og overlater til hver enkelt kommune å finne plass til dette i stadig trangere budsjetter.

Jeg blir også trist når jeg hører at en assistent på en skole tok med seg en urolig 10 år gammel gutt ut på gangen, for så å finne ut at han hverken kan lese eller skrive. Ingen forskning, bare en historie fra forrige uke, fordi jeg snakker med alt og alle. Rektorer og assistenter.

Eller logopeder. Som vår skole nettopp mistet. Ikke fordi barn ikke lenger har språkproblemer, men fordi skolen ikke har råd.

Så kampen om riktig «L» i ball og bolle er tapt, men det var kanskje ikke så «schempeviktig» uansett. Men hjelp til uttalevansker, språkforståelse, forsinket eller svakt språk, det er tett på skolens kjerneoppdrag, og både avlastende og støttende for lærerne.

På barneskolen stammet jeg, og ukentlig ble jeg hentet ut av klassen for å gjøre øvelser. Nå lever jeg av å prate.

Norsk logopedforbund melder at stadig flere kommuner reduserer eller avvikler sine logopedtjenester.

Kjære dosenter, høyt utdannede og overutdannede lesere.

Fagkunnskap skal styre norsk skole. Men fagpersonene dere etterlyser har allerede forsvunnet. Jeg bruker stemmen min for å få dem tilbake.

Hvorfor er jeg så opphengt i logopeden?

Sinne. Det utløses i orkan styrke hos meg når urettferdighet rammer barn. For de vokser nå opp i en skole som de tror skal være sånn, og da er det vår plikt som voksne å si ifra at det ikke stemmer.

Helsesykepleieren kan plastre sårede knær eller være det mennesket barnet endelig betror seg til. Men ikke fortell plutselig hvor vanskelig det står til hjemme på en tirsdag eller torsdag, for da er hun ikke der. Skolen har ikke råd. Pengene var ikke øremerket.

Biblioteket som står uten bibliotekar. Økonomien var ikke sterk nok til å erstatte den høyt elskede Berit som gikk av med pensjon og faktisk leste høyt for barna. Nå står i stedet kontaktlæreren med høy puls og stempler inn og ut bøker, det er ikke tid til å lese.

Politikerne ga barna iPad og tok fra dem bibliotekaren. At norske barn leser dårlig, det er hverken foreldrenes eller lærernes feil, og bør heller ikke komme som noe sjokk på noen.

Jeg vil ha bibliotekaren tilbake, og lærere som slipper å gjøre oppgavene til dem budsjettene ikke tar seg råd til.

Ikke bare er kontaktlæreren bibliotekar. De er også musikk- og kunst- og håndverkslærere. Når økonomien er stram, blir faglærernes spesialkompetanse erstattet av lærere som må dekke flere fag.

I kronikken i Aftenposten blir det tydelig at akademikerne også har følelser.

Redsel for at foreldrene til slutt skal styre hva elevene skal lære. At Norge skal bli et West Virginia, der elevene ikke lærer om at kull kan forurense drikkevann, fordi foresatte som jobber i kullindustrien motsetter seg dette.

Gift? Norske foreldre? Hæ?

Kronikkforfatterne føler seg også forbigått. Av Jenny Skavlan.

Her er tallene jeg tipper hun ville få oppmerksomhet rundt:

7 av 10 skoleledere opplever at dårlig økonomi hindrer dem i å kjøpe inn nødvendig utstyr til praktiske fag. Symaskin og sag blir også stående ubrukt fordi mange lærere i dag mangler den formelle fagkompetansen.

Ingen følelser, kun tall og fakta.

På Tjøme finnes både fagkompetanse og kreativitet. Sløydlæreren på Lindøy skole forteller i Utdanningsnytt at han oppsøkte byggeplasser for å be om materialer. At kommunen sender lærere med hjerte for faget sitt ut på tiggerferd, i et av verdens rikeste land. Det bør utløse en følelse hos flere enn meg.

Glede. Da jeg på foreldremøte forrige uke fikk vite at min mellomste datter skal begynne med sløyd.

Hilse på hammer og sag er mer korrekt. Fire uker sløyd skal de ha i løpet av et skoleår. Sjokkert var følelsen.

Fulle klasser på 30 elever og for små sløydrom gjør at fuglebrett i sekken nå tilhører fortidens luksus.

Aller verst, at de elevene som ikke briljerer i lesing og skriving, mister mestringen de kunne fått med hendene i møte med tre og sag. De glemmes i diskusjonen om vi skal ha Pisa-test i det hele tatt. Skal vi teste annerledes, hyppigere, sjeldnere?

Enkelte barns mestringsfølelse synes ikke på papiret, men skinner i sløyd og foran en symaskin.

At musikkrommet på min skole ikke har instrumenter som elevene kan spille, det er ikke en følelse, det er fakta.

Så kan barn av 80-tallet flire litt av blokkfløyten vi fikk med i sekken, men det var kanskje også manges første og eneste møte med et instrument.

I tillegg til undervisning, så skal skolen utjevne forskjeller. Og det er en av fellesskolens største og viktigste oppgaver.

Vi kan ikke basere oss på at foreldrene leser med barna hjemme, for i mange hjem leses det ikke. Eller regnes. Eller spises et varmt måltid. Som for øvrig er en lovfestet rett i Sverige, og har vært det siden 1946. Alle barn under 16 år har rett til et gratis varmt og næringsrikt måltid hver dag.

Denne ordningen får forresten masse smilefjes fra forskningen, men er ikke et tilbud vi har i Norge.

Til slutt: Mine venner på øverste dekk, det vi på nederste dekk, hoiende og bråkete prøver å skaffe dere, det er oppmerksomhet, ressurser og penger. Både med fakta og følelser.

Så vi kan få den skolen med fagkunnskap vi alle ønsker oss, ressursene det krever, og pengene det koster. Jeg er ikke akademiker, men jeg leser, tenker og bryr meg.

Pisa eller ikke Pisa, det er ikke spørsmålet for meg, og helt opp til dere. Men! Den norske fellesskolen er bygget ned, og jeg vil bidra til å bygge den opp igjen.

Og frykt ikke. Sophie Elise skal aldri bli bibliotekar, men vi burde takke henne hvis det er hun som til slutt rister de nødvendige pengene ut av politikerne. Da har vi resultatet vi alle ønsker oss.

Pisa out.

Se Live Nelvik i «Debatten»: